Hodeduken som ordner fem jobber på én gang

Det sjette verset går fra spiskammeret til personen: pàpà tóu shàng dài (帕帕头上戴), duken båret på hodet. For en reisende fra den våte sør leses hodeplagg som regnutstyr; på Guanzhongsletten (关中) er det motsatt — duken er traktens svar på sol, støv og vind på én gang, brettet og knytt med en praktisk sans som er blitt regionens visuelle signatur for dens bestemødre.

Guanzhongs klima er rikt på skarpt lys og løssstøv og fattig på regn. Feltarbeid under den himmelen tar hardest på hodet — og en tøyfirkant, billig og vaskbar, løser hele stabelen: skygge for øynene, skjerm mot støvet, bånd for håret, pannebånd for svetten og, når knuten løsnes, en øyeblikkelig bærepose for grønnsaker, frø eller et stykke guōkuī (锅盔, det store brødet). En paraply tar én av jobbene — og krever en hånd.

Denne økonomien med ett eneste objekt er det stille temaet i alle åtte kuriositetene: nudler som belter, brød som grytelokk, tak som hjelmer — Guanzhongs geni er å la ett eneste redskap gjøre maksimalt arbeid. Hodeduken er kapitlet man kan ta på seg.

De ærlige sjansene dine ligger på morgenmarkedene — Xiaonanmen innenfor murene er enklest — der bestemødre fra distriktene kommer og selger grønnsaker før klokken åtte, og på markedsbyene på sletten. I selve bygatene er observasjonene sporadiske og stadig sjeldnere; duken tilhører en generasjon, og generasjonen er i ferd med å gå videre.

Tar du bilder, spør først eller skyt på avstand; en bestemor som nettopp solgte deg grønnsakene sine sier som regel ja med et smil — og det er rekkefølgen som er poenget.

Neste vers handler om kroppsholdning, ikke klær: hvorfor sitte når man kan huke — og hvorfor en hukende gjest er et kompliment til kokken. Videre til spising på huk, eller tilbake til oversikten over de åtte kuriositetene.