Å huke slår å sitte

Sjuende vers er en kroppsholdning: dèngzi bù zuò dūn qǐlái — gi den gammeldagse Guanzhong-spiseren en krakk, så huker han seg ved siden av. Bildet: en mann med hælene plantet i bakken, bollen liggende i begge håndflatene, spisepinnene i sving, helt stabil og helt upåvirket. For besøkende ser det ut som akrobatikk; for generasjonen som dyrket sletten var det rett og slett slik en kropp hviler når den har arbeidet.

Full huk er den ergonomiske arven fra markarbeidet — ingen møbler, ingen rigg, sitte på et blunk, reise seg på et blunk. Den holdt knær og anklene bevegelige gjennom et helt arbeidsliv (en smidighet de fleste voksne oppvokst på stoler har mistet, derfor synes reisende den er så vanskelig å holde). I en stappfull nudelbutikk løste hukingen dessuten et arealproblem: benkene fyltes først, dørtrinnet sto alltid ledig, og en varm bolle i begge hendene holdt varmen lenger enn en som var satt på bord.

Resten tok kulturen hånd om: å spise på huk utenfor en butikk ble lest som velbehag og matlyst — en offentlig kompliment til kjøkkenet.

Hukingen overlever i naturen: ved middagstid utenfor gamle nudelbutikker og på matboder på markedene — la blikket gli langs fortauskanten ved lunsj, og du finner nesten alltid en fast gjest i den klassiske posen, bollen i hendene. Det er den eldre generasjonens holdning: tenk arbeidere fra bygdene og pensjonister, ikke studenter.

Verbet som hører til bildet er dié (咥) — shaanxidialekt for å spise med full innsats. Du hører det i anerkjennende tone («zǒu, dié yī wǎn!» — kom, så rydder vi en bolle!) og ser det forklart blant våre kort i shaanxidialekten. Bruk det én gang ved nudeldisken, og du får servert rikelig; mindre overtro enn en observert regel.

Det åttende og siste verset er det høylytte: en opera som ikke synger så mye som brøler. Videre til qinqiang, operaen som ropes, eller tilbake til oversikten over de åtte merkelighetene.